Det er 25 år siden jeg hilste på deg for første gang. Du satt i stua i Eventyrveien på Ringvoll. Du sa ikke stort, annet enn å hilse velkommen, og jeg merket en sindighet, en lett, åpen og tilbakelent holdning som jeg umiddelbart fikk respekt for.
Senere så jeg du viste stor sjenerøsitet ved at du, på din måte - ikke i ord, men i handling - stilte opp for de rundt deg. Du kunne være streng og bestemt, og du kunne hjelpe ulike mennesker rundt deg ulikt, men det var kanskje også det som var unikt ved deg: At du så folk for hva de var og derved så hva de hadde behov for, og at du alltid handlet ut fra din egen overbevisning. Derfor ble jeg også glad i deg, fordi du var ekte.
Dette er slik jeg husker deg. Hvil i fred, Jan Erik.