Harald Ståle Jansen
2018-02-17
Berta Jansen
Min mor og Armands mor
Ewy og Ellens svigermor
Eileen - Janne - LivTorunn - Marie og Anders sin farmor
Hun var oldemor til
Andrew - Tyler - Shea
Aline og Andrea
William
Evie Rebecca
Evelina
Kevin
Hermann
Ole Johan
Oda
Ea
Viljar
Trygve
Mor ble født 5.juli 1922 i Tennfjord utenfor Ålesund og var den eldste i en søskenflokk på 5 (3 jenter og 2 gutter).
De bodde på et lite småbruk og hadde to kuer og en katt.
Mor Mathea stelte hjemme og far Sverre arbeidet på Tennfjord mekaniske.
Bare dager før mor skulle bli 13 år døde faren og hun måtte ta mye ansvar hjemme. Det var lange arbeidsdager med husarbeid, fjøsstell, hesjing og ikke minst fisking for å skaffe middagsmat.
Leksene måtte også gjøres og hun var pliktoppfyllende og flink på skolen.
Hun avsluttet skolegangen med S i alle fag.
Hun hadde en nydelig håndskrift som hun beholdt helt til det siste.
Mor tok utdanning som sykepleier og var stasjonert på Lillehammer som «Lotte» etter krigen-
Dit kom mange sårede soldater, blant annet en ung mann som var hardt skadet. Mor tok seg av ham og viste omsorg og forståelse.
De giftet seg i mars 1948 og bosatte seg i Tennfjord og i juli 1949 ble jeg født.
Omsorg og forståelse for ektefellen og andre var typisk mor.
Hun var alltid der, en klippe.
Tidlig på 50 tallet flyttet vi til Hafslundsøy og mor fikk østlandsdialekt.
I januar 1953 ble min bror Armand født.
Det var langt å reise fra Sunnmøre til Hafslundsøy den gangen -
hele 70 mil, men senere i livet tok hun ut på lengre reiser.
Hun var på Hawaii to ganger etter at hun fylte 70 år.
Som nevnt var det langt til Tennfjord men nesten hver sommer reiste vi dit.
Når vi hadde passert Dombås og kom til Lesja skjedde det samme hvert år, mor skiftet dialekt og snakket som en sunnmøring.
Tidlig på 60 tallet flyttet vi til Sarpsborg og mor og far var vaktmestere i Metodistkirken.
Mor begynte som kontorsøster hos Dr. Myklebust - 18 år
Dr. Myklebust kunne fortelle at Berta hadde sine «egne pasienter» og at hun kunne stille diagnoser på de vanligste sykdommer og plager. Hun tok blodprøver og satte sprøyter.
Han mente at hun kunne åpne egen praksis.
På 80 tallet begynte hun å male igjen. Hun gikk på kurs og malte både porselen, akryl og oljemalerier.
Hun fikk også førerkort på bil på den tiden,
noe hun var meget stolt av.
I 1997 ble far alvorlig syk og de fikk leilighet i Borgvold i Kulåsgata men far fikk aldri flyttet dit - på slutten av året gikk han bort og mor ble alene etter nesten 50 års ekteskap.
Men hun ga aldri opp, hun var engasjert og interessert i mennesker og hun startet en ny epoke i livet, alene.
Hun meldte seg inn i pinsemenigheten Filadelfia hvor hun fant seg godt tilrette og fikk venner der.
Hun var veldig sosial og ble lett kjent med folk, jeg tror hun kjente alle som bodde i Borgvold.
Hun hadde ikke bodd der lenge før hun var en del av styret i borettslaget og straks var hun også formann.
Hun ordnet opp med både boligbyggelaget og kommunen.
Når hun nærmet seg 90 mente hun at hun kunne bli pensjonert, men jeg tror hun fortsatte som formann etter det.
Mor klarte seg fint alene, hun spurte veldig sjelden om hjelp.
Hun gikk en tur på byen hver dag og likte å «titte» i butikker, særlig bruktbutikken.
Kanskje det var noe billig å finne, noen pyntegjenstander eller en ny salong.
Hun hadde god smak og innredet en pen leilighet.
Når vi kom på besøk måtte hun servere noe og vi måtte få med noe når vi gikk. Det var som regel noe fra fryseren eller sjokolade.
Eller det kunne være noe pent hun hadde funnet i en eller annen butikk som hun ville gi bort. Ofte oppdaget vi at smaken er forskjellig.
Enten vi snakket på telefon - mobiltelefon (85) eller kom på besøk var alltid spørsmålet:
Hvordan er det med dere Er det bra med alle
Hun ble etter hvert en kjent skikkelse i bybildet i Sarpsborg der hun ikledd kappe og alpelue skrittet ut bak sin rullator.
Hver søndag gikk turen til Filadelfia.
Høsten 2014 gikk min bror Armand bort og mor mistet en sønn.
Hun sa: «Det ble feil dette her, det var min tur nå».
Hun hadde taklet mye sorg i livet og nå måtte hun takle motgang ennå en gang. Hun henvendte seg til Gud i bønn for å takle sorgen.
Mor ba - Hun husket på oss alle i bønn.
Hun husket det meste om alt.
Hun husket bursdagene - til og med bursdagene til alle barnebarn og oldebarn.
Ikke bare husket hun bursdagene men hun husket også alderen på alle.
Hun passet på at vi fikk gaver både på bursdagen og til jul.
Innimellom strikket hun sokker.
Hun hadde en hukommelse og ikke minst ordenssans som jeg gjerne skulle ha arvet. Hun visste, helt til det siste, nøyaktig hvor hun hadde ting.
For litt over 2 år siden, etter å falt noen ganger og slått seg både gul og blå, måtte hun etter hvert ha hjemmesykepleie.
Ganske snart skjønte hun at det ikke ville fungere å bo i leiligheten og klare seg selv. Hun forsto at hun ikke kunne komme seg til byen for å handle eller gå til Filadelfia på søndag.
Da legen spurte om hun ville på sykehjem fikk han et klart ja.
Hun var veldig fornøyd da hun fikk plass på Kurland. Hun følte seg trygg der og avdeling 4 ble ganske snart hennes hjem.
Hun ga klar beskjed om at vi skulle selge leiligheten og i februar 2016 skrev hun fullmakt med den samme sirlige håndskriften og uten briller.
Hun var allerede den gangen ferdig med det jordiske,
ting betydde ingenting lenger.
Reisen hjem hadde begynt.
Den klare tanken, gode hukommelsen, ordenssansen og interessen og omsorgen for oss alle var inntakt bortsett fra helt mot slutten.
Etter at vi feiret hennes 95 års dag i sommer sa hun til meg:
«Nå tror jeg det går mot slutten»
Har du tenkt å reise nå sa jeg. «Ja sa hun»
Hun lengtet hjem og sa at hun noen ganger syntes det tok litt lang tid før Jesus hentet henne.
Den 26. Januar - på Armands bursdag - fikk hun endelig sin etterlengtede hvile.
Kanskje - som en av barnebarna sa - feirer de sammen nå.
1.Tess 4:13
Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp.
For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham.
Mor - vi sees
Vi lyser fred over min mor Berta Jansens minne